I dagens «Forskrift om sportsflyging» (BSL D 4-8) skiller man mellom begrepene «mikrolett luftfartøy», som gjelder fly opp til en avgangsvekt på 475 kg, og «sportsluftfartøy», som kan ha en avgangsvekt fra dette og opp til 600 kg.
Om flyet er utstyrt med flottører slik at det kan lande på vann eller er konstruert for å primært være et sjøfly, kan maksimalt tillatt avgangsmasse (Maximum Takeoff Mass, MTOM) være opp til 650 kg.
Det er tre kategorier sportsfly:
- Rorkontroll, også kalt 3-akse, som styres med stikke og pedaler akkurat som i et «vanlig» fly. Dette er den kategorien fly som FLY1 selger, som for eksempel Savannah SR.
- Gyrokopter, også kjent som autogyro. Disse har rotor i stedet for vinger, som et helikopter, men det drives fremover ved hjelp av en vertikal propell, som på et fly. Rotoren spinner fritt rundt som en følge av farten fremover som propellen gir, og gyrokopteret flys på samme måte som et fly med rorkontroll.
- Vektskift, også kalt trike eller motoriserte hangglidere. Disse styres med en styrebøyle ved å forskyve tyngdepunktet under vingen, på samme måte som man styrer en vanlig hangglider.
Stor variasjon
Sportsfly spenner fra fly som ligner de mer tradisjonelle mikroflyene til moderne fartsvidundre som det Slovakisk-Tsjekkiske «Shark» og det Svenske «Blackwing». Begge sistnevte har til felles at de er blant de raskeste sportsflyene, men samtidig også de dyreste.
Et sted i mellom disse finner du Italienske ICP Savannah SR, som er et «super-STOL» fly. STOL står for «Short Takeoff and Landing». STOL fly, som Savannah SR, har svært gode flyegenskaper og kan ta av og holde seg flygende selv ved lave hastigheter. Se gjerne noen av videoene som viser dette på siden vår om ICP Savannah SR.
Vi i Fly1 mener dette er det perfekte sportsflyet for Norske og Skandinaviske forhold. Vi er kanskje litt forutinntatt, siden det er vi som er forhandler for denne flytypen i Norge. 😎 Men nettopp vår respekt og beundring for dette flyet er også grunnen til at vi startet Fly1 AS. Vi ønsker at flere skal få sjansen til å fly dette spreke og sikre flyet.
Andre kjente sportsfly-merker (med deres mest kjente modeller i parentes) er: Bristell (Classic), Atec (Faeta og Zephyr), Flight Design (F2, CTSW og CTLS) og Aerospool (WT9 Dynamic).
Fremkomstmiddel
Gleden av å mestre det å fly og oppleve kloden vår fra lufta på egenhånd er for mange en stor grunn til at de flyr sportsfly. Men sportsfly er også et glimrende fremkomstmiddel. Høyt oppe i lufta er du fri fra bilkøene nede på jorda. Med en rekkevidde som gjerne strekker seg godt over 1 000 km, ligger alt godt til rette for mange fine turer rundt omkring i Norge, til våre naboland eller videre ut i Europa.
Spreke fly
Navneskiftet fra mikrofly til sportsfly reflekterer at de ofte litt mer primitive farkostene som mange forbinder med mikrofly i dag er utviklet til moderne og komfortable to-seters fly med kraftige motorer og en cruise-hastighet på 180 km/h eller høyere. De raskeste sportsflyene kan nå opp mot 400 km/h!
På et sportsfly er effekt i forhold til vekt ofte mye høyere enn for det vi kaller et motorfly, altså et tradisjonelt småfly, slik som en Cessna 182.
I en svært stor andel av sportsfly sitter det en flymotor fra det Canadisk-Østeriske selskapet Rotax. De vanligste motorene i sportsfly har til ganske nylig vært Rotax 912 Ul (80 hk) eller ULS (100 hk). De raskeste sportsflyene har nå Rotax 915 iS (141 hk) eller 916 iS (160 hk). En mindre andel av sportsfly har motor fra Australske Jabiru.
Sikre fly
Mikrofly har tidligere hatt et noe dårlig rykte. Dette skyldes nok både at de var forholdsvis primitivt konstruert og at opplæringen for å få lov til å fly dem var forholdsvis enkel.
I dag må man gjennom den samme teorien som for et vanlig småflysertifikat og følge et treningsprogram på minimum 30 timer, tilsvarende som for et småflysertifikat av typen LAPL.
Les gjerne vår artikkel Lær å fly! for mer informasjon om hvordan du får en flygerettighet for sportsfly.
«Normale» småfly er som regel sertifiserte fly. Det vil si at de er testet enda strengere enn sportsfly og motor og delene som flyet er bygd av er også sertifiserte. For å få lov til å reparere og gjøre tyngre vedlikehold av et sertifisert fly må man være godkjent flymekaniker.
Det er ikke like strenge regler for sportsfly og man kan faktisk bygge et sportsfly selv, om man har litt teknisk innsikt og mekanisk erfaring. Likevel er et nyere sportsfly svært trygt å fly, så lenge man følger reglene og gjør jevnlig vedlikehold på fly og motor etter produsentens anvisninger.
De aller fleste flyulykker skyldes menneskelige feil. De kan skje like lett i sertifiserte fly som i sportsfly.
De fleste moderne sportsfly har også installert en redningsskjerm. Når man utløser denne, skytes det ut en fallskjerm som gjør at hele flyet, med pilot og eventuell passasjer, daler sakte og sikkert ned mot bakken. Dette finner man normalt bare på de aller dyreste sertifiserte småflyene, slik som på Cirrus SR22.
VFR
Været er ofte den største begrensningen for når og hvor man kan fly. Flyging med sportsfly skal kun skje i samsvar med det som kalles «visuelle flygeregler» (VFR), som veldig forenklet innebærer at det ikke kan være for lavt skydekke.
Hvis forholdene tillater det kan man fly over skyene eller om natten, hvis man har opplæring og riktig utrustet fly for dette.
Flyging som idrett
Navnet sportsfly gjenspeiler også at sportsflyging er organisert som en idrett. For å fly sportsfly i Norge må man være medlem i en flyklubb tilknyttet Norges Luftsportsforbund. Som for eksempel Innherred flyklubb, som er flyklubben vi som driver FLY1 er medlemmer i.
Men det er mange andre sportsflyklubber i Norge, der du kan lære å fly. Kanskje finner du en i nærheten av der du bor?
